«Den vakre, men litt såre tonen jeg finner i diktene til Vår Benums diktsamling «Om bare én vennlig tanke» synes jeg går som en rød tråd i nyere østasiatisk poesi oversatt til norsk. Denne anelsen av tristhet eller melankoli kler diktene usedvanlig godt, og jeg vil varmt anbefale Benums bok til norske lesere. Hun er poet.»
Kolbein Falkeid
Personlig, gjenkjennelig og modig
Av Kjersti Mosbakk
Godtvondt. Det uttrykket ble jeg introdusert for da jeg som ung voksen gikk til behandling hos en fysioterapeut. Hun fant muskelknutene på ryggtavla mi og presset i vei slik at jeg strevde med å ligge rolig på benken. Samtidig kjentes det godt ut, på en litt udefinerbar måte. Heldigvis forsto jeg raskt at jeg ikke hadde masochistiske trekk, for denne ambivalente følelsen var altså fysioterapeuten kjent med.
Uttrykket dukket opp i erindringen når jeg nå skal skrive noen ord om Vår Benums diktsamling Om bare én vennlig tanke. Jeg er på ingen måte noen kjenner av poesi, jeg tar ikke mål av meg til å ha noen kvalifisert mening om hva som er bra eller dårlig. Ikke har jeg studert litteratur, og mange av de store klassikerne er fortsatt ulest. Men jeg er glad i poesi, og leser det gjerne. Og jeg kjenner det i hele meg når jeg blir berørt av det jeg leser.
Diktene til Vår berører meg. Eller, nei, det er for mildt. De slår løs på meg, banker meg opp, tygger på meg og spytter meg ut igjen. De gir meg en liten pause, før de igjen moser meg mentalt og lar meg sitte igjen med tårer i øynene.
Det ville være å gå for langt å si at Vår og jeg er venner. Jeg anser oss som bekjente, som en gang for lenge siden hadde noen treffpunkter i en felles omgangskrets. Men ifølge Facebook er vi venner, og hun er blant de venner-som-ikke-er-venner hvis oppdateringer jeg ofte har interesse av å lese. Via Facebook har jeg blitt kjent med historien hennes som datter av en koreansk mor og en amerikansk far. Diktene handler om hennes opprivende følelser knyttet til denne bakgrunnen. Gjennom tekstene blottlegger hun sitt innerste, og det er så modig gjort.
Min bakgrunn er helt annerledes enn Vår sin. Men vi er begge mennesker, vi har begge levd noen år og kjent livet røske og rive i oss på ulikt vis. Det er nok derfor jeg også gjenkjenner meg selv i diktene hennes, de får en større mening fordi de også beskriver mine egne erfaringer. Derfor dukket uttrykket godtvondt opp i tankene mine. For ja; det gjør som skrevet vondt å lese diktene, men det er så godt å oppleve gjenkjennelsen som bekrefter for meg at jeg ikke er alene om å kjenne at livet jammen kan være en solid håndfull innimellom.
Og heldigvis – som både Vår og jeg også vet etter et halvt århundre på denne planeten. Noen ganger stilner bølgene på livets hav, solnedgangen bruker horisonten som lerret og alt vakkert kan skje. Slik som i det siste diktet, som er som en god omfavnelse. Da jeg leste det fikk jeg tårer i øynene på nytt, men av en annen grunn.
Diktene presenteres i en delikat utført bok som Vår har utgitt på sitt eget Pansori Forlag. Pansori er en koreansk fortellerstil. På forlagets egen side står det at en pansori aldri kan oppnå sitt fulle potensial uten de tusen forskjellige følelsene den vekker hos lytterne. Hvis jeg kan tillate meg å omskrive «lytterne» til «leserne» så er det ikke tvil om at denne pansorien oppnår sitt fulle potensial hos denne leseren.