Når smerten deles – en omtale av «Pansori – En sangbiografi»
Av Kjersti Mosbakk, 9. oktober 2021
Tre år etter debuten med diktsamlinga “Om bare én vennlig tanke” treffer Vår Benum nok en gang hjertet mitt med sin kunst. I høst utgir hun sangbiografien Pansori, som er innholdsrik: I tillegg til ni sanger hvor hun har skrevet tekst og melodi selv byr hun på illustrasjoner som utvider sangenes budskap. Vår har også utført omslag og formgiving, og utgir boka på sitt eget forlag.
Det er i seg selv inspirerende når andre tar egne ambisjoner og livsdrømmer på alvor og gjennomfører prosjekter som dette. Bare det er for meg grunn god nok til å glede meg over boka; kanskje kan selve kraften i prosjektet smitte litt over på meg? Men så da? Hvorfor skal ellers jeg, som er en perifer person i forhold til Vår, bry meg om hennes sangbiografi? Hvorfor skulle den overhodet være interessant for andre enn Vår selv og hennes nærmeste? Jo, fordi tekstene hennes gjør såre personlige opplevelser til allmenngyldige erfaringer. Selv om det handler om Vår så handler det også om meg. Og kanskje det også handler om deg?
Gjennom ni sanger forteller hun fra sin livshistorie. Hun deler lengselen etter sin ukjente koreanske mor; hun blottlegger usikkerhet, angst og sinne; hun viser ambivalensen i et anstrengt forhold til en far og sorgen over en bestemor som ikke er blant oss lenger – og også gleden over kjærlighet til en sønn, en partner og til naturen selv.
Tekstenes budskap forsterkes av de vakre, vare og tidvis opprivende illustrasjonene. Ytterligere en dimensjon oppstår i melodiene. De er enkle, stemningsfulle og litt melankolske. For meg, som har som en kjær hobby å synge med eget akkompagnement, er det fint å synge sangene. Flere av dem surrer på repetisjon i hjernen, og jeg ser ikke bort fra at noen av dem blir værende med meg videre i repertoaret jeg plukker fra når jeg tar meg en pause fra verden med gitaren min.
Flere av sangene er fra begynnelsen av 1980-tallet. På den tida gikk Vår og jeg på samme videregående skole. Jeg visste godt hvem hun var, og betraktet henne med nysgjerrighet fra avstand. Hun framsto som en trygg og stø person, men tekstene hun skrev på den tida forteller meg noe annet. Antagelig var hun like usikker, søkende og redd som jeg selv var.
Er det ikke sånn det ofte er? At vi vandrer rundt i hver vår smerte, sikker på at “det er bare meg”, trykker kortene tett til brystet og kapsler inn det såre. Det er tryggest slik. Derfor er det så modig når Vår åpner opp og slipper oss inn til sitt aller innerste. Derfor gjør det så vondt, men føles samtidig befriende og gjenkjennbart.
Ja, det er vondt å være menneske. Men det er ikke fullt så vondt når vi deler smerten.